Foto: Morten Quist Hommersand

Lekelederen som fant sitt kall

Regissør Hilde Brinchmann mener at teatret skal være magisk og ekstraordinært. Det vil hun vise i Mio, min Mio

Mio, min Mio har vært en viktig bok for mange i barndommen. Astrid Lindgren var aldri redd for å skrive om vanskelige temaer for barn og det er nok nettopp derfor at hennes bøker står så sterkt.

Også for Hilde Brinchmann er Mio, min Mio et kjært barndomsminne. Faren, dramatiker og forfatter Bernt Kristian Børresen, var opptatt av å lese de beste barnebøkene for datteren.

– Vi leste alt av Lindgren på sengekanten, men vi måtte vente litt med Mio, min Mio fordi den er såpass skummel og spennende, sier Brinchmann

Når hun forteller folk at det er stykket hun skal sette opp er gjerne tilbakemeldingen «Åh, det er jo den fineste!».

Det som blir ekstra spesielt med denne oppsettingen er at tre skuespillere skal ha alle rollene. Iver Innset skal ha rollen som Mio, mens Amalie Sofie Ibsen Jensen og Dagfinn Tutturen spiller resten. Det betyr masse kostymeskifter underveis.

– Det første jeg tenkte var «klarer vi dette?». Heldigvis har jeg med meg kjempeflinke folk og det blir en leken form på det, sier regissøren.

Gjennom Tigerstadsteatret, som hun var med å starte, har hun mye erfaring med forestillinger for barn og unge. Hun har i tillegg fått Heddaprisen for en oppsetting av Trollmannen fra Oz. Hun er utdanna ved Dramatiska Institutet i Stockholm og der er barneperspektivet svært viktig.

– Vi må se det fra barnas synsvinkel. Det kan være alvorlig å være barn. Det er en tematikk det er viktig å ta tak i, noe Astrid Lindgren gjorde. Hun var eksepsjonell som forfatter ved at hun hadde barn både som hovedperson og forteller. Mio, min Mio handler om en gutt som er veldig ensom. Hun viser at man både kan være helten og ha det vanskelig, sier Brinchmann.

Teatret skal være som å krype ned i kaninhullet i Alice i eventyrland, mener Brinchmann. Man skal komme til en verden der alt kan skje.

– Jeg syns at de tingene man ser på teater bare kan oppleves på teater. Det skal være et minne for livet. Jeg jobber mye med å få til det ekstraordinære og det er ingen regler for hva som er mulig.

Hun er opptatt av interaktive forestillinger. Da hun selv gikk på barneteater som liten kunne hun ikke forstå hvorfor hun måtte sitte stille i stolen. Hun ville jo inne i den verdenen på scenen. Følelsen av å være i en barnebok er noe hun vil gi publikum denne gangen.

Sammen med scenograf Paul Garbers og kostymedesigner Helena Andersson har de jobbet mye med hvordan dette best skal løses. Nå kaller hun forestillingen en pop-up-bok-forestilling.

Som ung hadde Brinchmann en drøm om å bli skuespiller, men når hun ser tilbake på barndommen innrømmer hun at det alltid har vært en regissør i magen.

– Jeg har vel egentlig alltid vært en lekeplass leder. Den som setter rammene for de andre barnas lek. Det er jo sånn det er å være regissør også.

Det var som 19-åring at den virkelige aha-opplevelsen kom. Da debuterte hun som regissør og følte seg langt mer hjemme i den rollen.

Brichmanns tilknytning, hvis vi skal kalle den det, til Nordland Teater er også litt pussig. Da hun gikk på Romerike folkehøgskole var teatersjef Birgitte Strid lærer for parallellklassen og satte opp Mio, min Mio.

– Derfor er det morsomt å gjøre akkurat den. Vi har lenge snakket om at jeg skal komme og gjøre noe for Nordland Teater.

FNOKKEN

3. episode: Monsterunga. En podcast av Nordland Teater.

​Gleder seg til å jobbe sammen

Anette Hoff, Nils Ole Oftebro og John Sigurd Kristensen har stor respekt for hverandre. De ser fram til å stå på scenen sammen.