Ketil Kolstad og Hanne Brincker har vært et kunstnerisk team og laga teater sammen siden de møttes på teaterskolen på nittitallet. De har spilt i, regissert og produsert en rekke forestillinger, og flere av disse har de skrevet selv. Etter hvert så har de samskrevet mer og mer, og i 2015 bestemte de seg for å gå for Broadway NYC hvor de har hatt to Industry Readings med familiemusikalen The Time of Nick. De er signert av Broadway-produsenter og har opsjonsavtale for animasjonsfilm i LA. De har skrevet og fått iscenesatt skuespill både i Danmark og Norge. På Nordland Teater stod de bak Kappe Land som også var en del av teatrets War Travels Prosjekt i forbindelse med Bodø – europeisk kulturhovedstad 2024. Fra januar 2025 tiltrådte Ketil Kolstad som teatersjef på Nordland Teater.

(Ketil er på dass. Mobiltelefonen plystrer og rister der den ligger i vinduskarmen på soverommet i Kaigata i Mo i Rana. Det er så vidt han rekker den :)

Superkjendis og norgesvenn før begrepene fantes. Liten og misformet og med tyngden av verden på sine skuldre er han som tatt ut av en av Shakespeares tragedier. Og som slike karakterer gjerne gjør så måtte han hevne seg på verden; i 1914 startet han en tofrontskrig med Russland og Frankrike og trakk dermed Tyskland inn i første verdenskrig. Det gikk til helvete.

Men før det gikk han hen å knyttet vennskapsbånd med en norsk los fra Brønnøy, «hain Johan Martin Nordhuus i fra Hatten». Tolvbarns faren som investerte i klippfisk og havnet på konkursens rand. Et vennskap som strakk seg over 25 år.

Det er det blitt teater av.

Å lage teater av historie og virkelige hendelser har lang tradisjon. Nevnte Shakespeare og vår egen Ibsen for å ta de store kanonene. Men hvorfor det, når man kan dikte fritt? Og hva er det teatret kan bidra med som historiebøkene ikke gir oss? Svaret er kanskje at dramatikeren er litt lat. Her finns jo et plott allerede så nå kan hen bare spekulere i hva som foregikk opp i hodet på disse karene. Og det kan vi gjøre, plukke et tema og forske i det. Hva tenkte de, hva snakket de om, hva kranglet de om? Der de seilte opp og ned norskekysten i all slags vær. Om likheter og ulikheter i personligheten og dynamikken i dette vennskapet. Om integritet og fristelser. Det vi vet er at dette er 2 menn med solide selvbilder. Keiserens hybris har vel paralleller til menn med makt i dag. Det kan gi komiske utslag.

Da Ketil Kolstad spurte meg om å ha regi på "Keiserlosen" var oppdraget tydelig; «Jeg ønsker ingen historietime eller mann på krakk monolog. Og det er bare å herje med manus.» Forløsende ord fra en dramatiker. Teaterforestillingen «Keiserlosen» skal underholde tror jeg også Ketil sa. Greit, får vel prøve på det da. Den tar jo utgangspunkt i vennskapet til disse grandiose mennene og setter i dem opp mot hverandre, gjør litt narr av dem, viser varmen som oppsto mellom dem, vise litt av den storslåtte naturen som keiseren forelsket seg i og tilslutt gapet som oppsto mellom dem da (verdens)historien innhentet Keiseren.

Nevnte jeg humor? Hva skjer når keiseren tar med seg orkesteret på jakt og blir angrepet av en flokk måker.

Den som går på teater får se.

Regissøren

- «Stop, ser De da ikke, skibet gaar lige i fjeldet», hvortil Nordhus rolig svarede: - "De er keiser af Tyskland og har kommandoen der, men her ombord har nu jeg kommandoen", slog derpaa fuld fart agterover paa bagbords maskine, hvorpaa Hohensollern let og elegant svingede om 90° ind i Stoksund. Da blev Nordhus keiserlods."

Johan Parelius Nordhuus ble født 13. juni 1849 og trådde sine barnesko på Hovøy søndre ved Laukholmen i Brønnøy prestegjeld.

Han var ansatt i det Nordenfjeldske Dampskipsselskap i over 50 år. Han hadde egne båter som drev med ishavsfiske, men han var nok mest kjent som den faste losen til Keiser Wilhelm II, på keiserens storslåtte skip Hohenzollern.

Keiserlosen som han ble kalt på folkemunne var den eldste losen og hadde kjentmannssertifikat langs hele norskekysten. Han ble nærmest håndplukket av utenriksdepartementet. I alle de 25 år keiseren var på Norgestur var Nordhuus los på Hohenzollern

Johan likte Molde, og var der i flere perioder, både i jobb og på ferie. Under feriene sine bodde han ikke under kummerlige forhold, forståelig nok. På det faste hotellet han bodde på i Strandgata 19 var det en stor hage. Han hadde der sammenkomster med en rekke kjente personer, som maleren Christian Krohg.

En tapt portrett av Johan Nordhuus ble tegnet av nettopp Christian Krohg. Portrettets navn er «Nordhuus. Kejserens faste Lods"».

"Dette var første turen gjennom Norgeskysten for keiser Wilhelm. Likevel innbilte Keiseren Nordhuus om at han selv var kaptein på Hohenzollern, men sånt skulle man ikke innbille seg hos en los! Da skipet omsider kom fram til det trange Stokksundet, fikk Keiseren aldeles panikk, og trodde de var på vei rett oppi fjærsteinene. Han prøvde å rive til seg roret fra Nordhuus, men fikk en kontrabeskjed om at "her burde du holde deg unna, for her det ikke viktig å være keiser, her er det heller viktig å være los!". Dermed geleidet Nordhuus keiser Wilhelm gjennom det smale sundet på elegant vis. Etterpå fikk Nordhuus heder og ære; et gullur av keiseren med inngravert navnetrekk, tildelt en av de laveste gradene av Den sorte ørns orden, samt Kroneordenen av 4. klasse og ble med det kalt Keiserlosen. Han skulle være keiserens los livet ut, med en årslønn på 2500 tyske mark.

Johan Parelius var kjent for å være munnrapp, og med en porsjon stoisk ro i kritiske situasjoner. Han var en storvokst og myndig kar som var oppdatert om datidens politiske og internasjonale strømninger.

Fredrik Wilhelm Viktor Albert av Preussen var konge av Preussen og keiser av Tyskland i 30 år i perioden 1888 til han måtte abdisere i 1918 etter nederlaget i første verdenskrig.

Han ble keiser 29 år gammel, og etterfulgte i realiteten sin farfar Wilhelm I da faren Fredrik III døde av kreft etter bare 99 dager på tronen. Han satt som tysk keiser i 30 år, men måtte abdisere etter nederlaget i første verdenskrig. Han gikk da i eksil i Nederland, hvor han levde i 23 år, fram til sin død.

Wilhelm ble født med flere fysiske skader som følge av en komplisert setefødsel. Som voksen var derfor den venstre armen 13 cm kortere enn den høyre. Hans venstre hånd var omtrent halvparten så stor som hans høyre, og han holdt denne skjult på de fleste fotografier av ham. I tillegg var han plaget av nedsatt førlighet og kroniske øresmerter hele livet. Historikere har antatt at hans fysiske handikap påvirket hans emosjonelle utvikling.

Wilhelm var kjent som norgesvenn og i tiden før første verdenskrig reiste han hver sommer på det såkalte Nordlandfahrt, et tokt med keiseryachten SMY «Hohenzollern». Det sies at han ville reise nordover etter at han opplevde et oljemaleri med motiv fra Digermulen på en kunstutstilling i Berlin.

Wilhelm ble svært begeistret for Norge og norsk natur.Totalt tilbrakte han mer enn fire år ombord i SMY «Hohenzollern».

Da Ålesund brant ned i 1904, organiserte keiseren hjelp og ga 12 000 kroner av egen lomme. Det ble reist en statue av Wilhelm i 1910. Wilhelm ble 1. august 1888 tildelt storkorset av St. Olavs Orden. Han var også svært romantisk fascinert av vikingtiden.

Wilhelm var en nær venn av erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Este og ble dypt sjokkert da han og hans ektefelle Sophie von Hohenberg ble drept ved skuddene i Sarajevo 28. juni 1914. Han ønsket å avlyse sitt årlige cruise til de norske fjordene og bli i Berlin til krisen var over, men ble overtalt til å reise,og 6. juli forlot keiserfølget Tyskland. Vilhelms reise langs norskekysten ble avbrutt 25. juli, da krisen som følge av det østerriksk-ungarske ultimatum mot Serbia ble utløst, og 27. juli kom keiseryachten SMY «Hohenzollern» tilbake til Kiel.

Starten på masseturismen til Nord-Norge.

Og en verdenskjent Bodø-væring...I 1888 var den unge keiser Wilhelm på en maleriutstilling i Berlin. To tyske malere, Joseph Krieger og Adalbert Heine hadde vært i Lofoten og maleriene deres ble presentert her.

"Jeg ble så betatt av disse bildene at jeg der og da bestemte meg for å reise til Digermulen for å se om det virkelig var så vakkert der." (Keiser Wilhelm II).

Det ble så satt i gang planlegging av en Digermulenreise sommeren 1889. Det keiserlige følge besteg Digermulkollen og Keiservarden, og majesteten skrev at han var svært fornøyd med det han så. Dette regnes som begynnelsen på masseturismen i Nordnorge. Keiseren kom tilbake år etter år, og med ham turister fra mange land.

En annen kjent kunstner som Keiser Wilhelm II ble svært glad i, og kjøpte kunst av, var Eilert Adelsten Normann.

Eilert Adelsteen Normann ble født på Vågøya i Bodin, nå en del av Bodø. I 1890 kjøpte Keiser Wilhelm II hans bilde Næröfjord in Norwegen og bestilte ved krigsutbruddet i 1914 et større bilde av Lyngenfjorden. Adelsten Normann malte også keiserens skip Hohenzollern i Fjærlandsfjorden (utstilt i Berlin 1895).

(fun fact: det mest verdifulle maleriet i Michael Jacksons dødsbo var også malt av Eilert Adelsten Normann. Og det var også Adddelsten Normann som inviterte Munch ned til Berlin hvor han malte "Skrik")

Alle maleri/tegning: Eilert Adelsten Normann

Nordnorsk kunstmuseum har utstilling av Eilert Adelsten Normann fra 4. oktober i Bodø