Kjære publikum

Det finnes landskap med sår. Det finnes opplevelser som er så sterke at de forplanter seg til nye generasjoner.

I år er det 80 år siden Majavatnaffæren og henrettelsene i Falstadskogen, og sårene eksisterer fortsatt både blant mennesker og i naturen.

Med forestillingen Kappe Land ønsker Nordland Teater å rette fokus mot en historie som var viktig i sin samtid, men som har hatt lite oppmerksomhet nasjonalt.

Det er et stykke med mørke undertoner,men som også bærer i seg håp om at sår vil lukkes.

Vi ønsker dere hjertelig velkommen til å dele denne forestillingen med oss og med hverandre.

Kjære publikum

Enten jeg sitter i båten eller går på ski over Majavatnet så det er noe, ett eller anna som mer enn bokstavelig åpner opp horisonten og tilbyr et vidt utsyn. Jeg reiser ofte til hytta på Majavatn når jeg leiter etter svar. Jeg pleier å få tildelt en løsning i stedet.

Som scenekunstner er det viktig for meg å fortelle det som berører hjertet mitt.

Jeg kjente ikke så mye til historien som utspant seg på Majavatn under krigen. Jeg hadde lest om storpolitikken og planen om å dele Norge i to. Jeg hadde hørt om Gustav Kappfjell, og jeg visste at denne historien måtte fortelles.

Gustav var et menneske som fortjener å bli framheva. Han var en viktig kulturbærer, ikke bare for den sørsamiske kulturen, men også for Norge. Andre verdenskrig i Nord- Norge er underkommunisert. Det skal det bli en slutt på.

Bilder, lys, lyd og musikk blandes sammen i et landskap der historien finner sted.

Anna Widén er scenograf og kostymedesigner. Hun jobber kunstnerisk med naturen som utgangspunkt. Anna har vandra Majavatn på kryss og tvers med kamera for å fange det organiske som kjennetegner stedet. Frode Fjellheim er komponist og har skapt joiker og underlagsmusikk. De fleste av lydbildene er fra Majavatn. Hører du en båtmotor eller regn på taket så er det herfra. Til og med lyden av bølger og vind.

På Nordland Teater jobber de aller beste folka.

Denne forestillinga har vi laga sammen.

Fra våre hjerter; velkommen til «Kappe Land».

Noen ord fra dramatikeren

Vi ser atter igjen krig i Europa. Barn, kvinner og eldre er på flukt. De tar med seg traumatiske opplevelser som gjør at livet kanskje aldri helt blir det samme igjen.   

Fra familiehytta på Majavatn har vi utsikt over til Tangen gård, og historiene om Majavatn-affæren har vært med meg siden jeg var en liten gutt. Jeg husker jeg tjuvlytta til farfar og Gustav Kappfjell som diskuterte hendelsene. De var begge av den `tause generasjonen`; krigen og dens traumer var ikke noe de snakka høyt om. 

Nyere forskning viser at traumer kan sette seg på cellenivå og nedarves fra en generasjon til den neste. En studie viser at folk opplevde mareritt regelmessig førti år etter krigen. Å ha traumemareritt er en overveldende følelse av håpløshet som gjør at du føler deg helt aleine. Det å sette ord på opplevelsene og å dele historien med andre kan være til god hjelp. Det er på tide å fortelle om Majavatn-affæren fra scenen! 

Sjøl om de magiske ordene «hva hvis» er dramatikerens viktigste verktøy, så er det med den største respekt og ærefrykt jeg har forsøkt å skrive fram denne historien. Kappe Land er et verk inspirert av virkelige hendelser og personer. Dette vil aldri bli den `hele og sanne` historien, men den vil være en tolkning av den. Jeg har forsøkt å behandle de historiske fakta med respekt og etterrettelighet med utgangspunkt i tilgjengelige kilder og intervjuer. Rammehistorien som finner sted i 1992 er oppdikta, i likhet med karakteren Stefi Pollack. Rollen som hennes bestefar er inspirert av Walter Hollack, som leda tyskernes aksjon på Tangen Gård. Det var han som avhørte Gustav Kappfjell på Majastua før avreise til Falstad, hvor Hollack også fungerte som aktor og sekretær for standretten. 

Gustav Matheus Kappfjell

Gustav Matheus Kappfjell (Gaebpien Gåstan), 1913-1999. Gustav var en sørsamisk reineier, jeger, småbruker, forfatter og joiker fra Majavatn i Grane kommune, Nordland. Hans diktsamling Gaaltije (1987) var den første skjønnlitterære utgivelsen på sørsamisk. Han bidro til Leif Elsvatns bok Sørsamer forteller med blant annet avsnittet «Minner fra barne- og ungdomsår». Han var vitne til Majavatn-affæren i 1942. Gustav Kappfjell fikk Grane kommunes kulturpris i 1987. 

Majavatn-affæren

Den tyske krigsmaskinen rulla framover de første par årene av krigen, og de sovjetiske styrkene var hardt pressa på Østfronten. Stalin krevde at britene skulle avlaste dem ved å etablere en ny front i Europa. Churchill svarte med operasjon Jupiter, hvor planen var å gjenerobre Norge ved å kappe landet og de tyske forsyningslinjene i to. Fra og med desember 1941 ble store mengder våpen og utstyr frakta med fiskeskøyter til Helgelandskysten. Hele 40 tonn utstyr sies det, blei båret av unge lokale menn over fjellet for så å bli gravd ned. Disse unge mennene fikk også våpentrening, og var klare til å bistå ved en alliert aksjon. Men de allierte kom aldri.

Tangen gård på Majavatn var skjulested for både våpen og soldater fra Linge-kompaniet. Da tyskerne aksjonerte mot gården 6. september 1942 lå Linge-karene i bakhold og det blei en blodig trefning. Øyenvitner hevder at fire tyske soldater falt.

I etterkant av trefningene arresterte tyskerne 50 personer. Etter innledende avhør på Majastua blei de sendt videre til Falstad fangeleir. Tyskerne erklærte sivil unntakstilstand i Trøndelag og Grane kommune. Ti av Trondheims mest framtredende menn blei arrestert og skutt som sonoffer den 7. oktober. 24 unge menn fra Majavatn og traktene rundt blei dømt til døden og skutt i Falstadskogen den 8. og 9. oktober.

Anna Widén er født og oppvokst i Sverige og har vært bosatt i Norge siden 1995. Hun er billedkunstner med utdannelse fra Kunsthøgskolen i Oslo og arbeider hovedsakelig med skulptur, installasjon og fotografi, ofte i form av stedsspesifikke prosjekter.

– Det visuelle språket i «Kappe Land» stammer direkte fra naturen ved Majavatn. Fotografiene er tatt fra båt og på vandring over Mellingsfjellet.

– I arbeidet med scenografi og kostyme blir den direkte fysiske erfaringen fra landskapet noe jeg stadig vender tilbake til, for å få kontakt med historien vi skal fortelle. Jeg setter stor pris på å denne oppgaven som er litt på siden av hva jeg vanligvis driver med, men som handler om det samme; å skape et rom for dype følelser og refleksjon.