Velkommen til Honningtunger
Teateret er et sted hvor vi utforsker det komplekse, det smertefulle og det morsomme — ofte på én og samme kveld. Honningtunger er en forestilling som utfordrer, underholder og berører.
Det er en stor glede å kunne åpne min første sesong som teatersjef på Nordland Teater med nettopp denne forestillinga, som er Helene Uris debut som dramatiker. Med et sterkt kvinnelig kunstnerisk team og med premiere på selveste kvinnedagen, har denne oppsetninga allerede en egen kraft.
Jeg ser fram til å dele Honningtunger med publikum og håper du lar deg rive med når bikuben skakes. Velkommen til teateret!
Hilsen fra en spent forfatter
Jeg lyver om sannheten. Jeg snakker sant om løgnen. Jeg lover med hånden på hjertet at jeg ikke lager mat på den måten Eva gjør, men i desperate øyeblikk, når forretten ikke ble som den skulle og gjestene kommer om ti minutter… hvem har ikke tenkt tanken? Honningtunger er virkelighetslitteratur.
Vi har alle møtt en Sara, en Tamara. På jobben, i nabolaget… Vi gjenkjenner kollegaen, naboen — eller oss selv — i forvrengt utgave. Ingen sier det de mener, og ingen mener det de sier. Eller? Språket er et effektivt våpen. Ordene, både de som sies og de som dirrer mellom linjene, er honningsøte, men de inneholder gift og har skarp brodd.
For vi bærer alltid med oss opplevelser og erfaringer fra tidligere i livet, minner fra barndommen, halvt utviskede, halvt glemte. Kanskje har vi vært med på ting vi gjerne skulle ha vært foruten. Vi skyver dem unna, men de er der. Og en dag velter de frem. For eksempel på en venninnetur.
Honningtunger er oversatt til en rekke språk, og jeg kan rapportere fra lanseringer at syklubber i andre land ligner norske: Det sys ikke et sting, og sytøyet ser helt annerledes ut på vrangen…
Jeg lar Tamara få det siste ordet: «Jeg skal koke sukkerlake og presse grapefrukter og sitroner. Surt og søtt på én gang. Perfekt avpasset til hverandre. Det gjelder å sukre det sure, sånn at det går an å spise det, sånn at venninnene mine synes at det smaker passe søtt og godt. Sånn at de svelger det ned.»
Tusen takk til Nordland Teater og alle som har jobbet med Honningtunger. Jeg er ærbødig skrekkslagen over alt som skal til for å lage teater. Som forfatter kan jeg skape et interiør, en klesdrakt eller en minnebrokk med en setning eller to, men så enkelt er det ikke for dere. Jeg har jo kikket litt i kulissene (bokstavelig talt), og for en innsats og for en kreativitet og for en spisskompetanse som hver enkelt teateransatt legger for dagen! Jeg er så imponert.
Et kvinneunivers på godt og vondt
Å gjøre to akters teater ut av en fyldig roman som beveger seg inn i karakterenes barndom, fantasiverden og innerste tanker i tillegg til hva som skjer der og da, har vært en spennende utfordring.
Jeg har derfor valgt å ta i bruk et videokonsept i forestillingen slik at vi kan få et visualisert innblikk i dette. Kvinnene virker noe overfladiske i begynnelsen, men de har sine utfordringer og agendaer som utfoldes gjennom stykket.
Forestillingens mange lag og karakterenes personligheter formidles godt gjennom samarbeidet i kunstnerisk team. Scenografi og rekvisitter, kostymer og maske, musikk og koreografi, lyd og lys bidrar på hver sin unike måte til å fortelle oss om kvinnene, disse honningtungene.
Skuespillerne har sammen med meg gått i dybden på sin karakter og gruppedynamikken. Vi tror at du kommer til å gjenkjenne noe i deg selv, eller kanskje kjenner du noen som ligner disse ulike mennesketypene. Her er det lov til å både le og gråte med og av dem.
Samarbeidet med dramatiker Helene Uri har vært en fornøyelse. Hun har latt meg iscenesette sitt eget manus av boken slik som jeg har ønsket. Det er herlig å få muligheten til å jobbe med en scenetekst som er skrevet slik som kvinner faktisk snakker sammen. Med hurtige temaskift, ulike samtaler simultant, kommentarer og bekreftelser i en fest av samspill. I tillegg tar denne teksten publikum med på flere mysterier som avdekkes bit for bit. Så, en stor takk til Teatersjef Ketil Kolstad som satser friskt med dette stykket.
Denne forestillingen handler om venninneskap og alt hva det innebærer for fire kvinner midt i livet. Noen ganger er det litt surt, men stort sett er det fylt med søt honning, sjokoladetrøffler med nøtter og semifreddo.
God fornøyelse og vel bekomme!
Fra kjøkken til restaurant, og filmatiske grep
Scenografien er basert på de fire ulike damenes leiligheter og hus, men også inspirert av tv- og filmstudio, samt besøk på Michelin-restauranter i Skandinavia.
Designutfordringen ligger i å visualisere detaljerte rom hvor de møtes for sine syklubber, men samtidig å abstrahere disse. Her har jeg tatt utgangspunkt i en kjøkkenmodulløsning for å skape de ulike sceniske rommene.
De fire vinduene i scenografien trekker referanser til hjemmene, men fungerer også som filmlerret for å visualisere det som skjer i deres indre betraktninger. Inspirasjonen er hentet fra måten man kommenterer sin egen oppførsel i reality-tv og sosiale medier.
Når lyden avslører det usagte
Musikken skaper en bro mellom karakterenes indre liv og ytre handlinger. Den fremhever personlighetene deres, kommenterer hendelsene og avslører hva som lurer under den elegante fasaden.
Komponeringsarbeidet er inspirert av det kunstneriske teamet. Impulser fra regissør, scenograf, kostymedesigner, koreograf og dramatiker er omsatt til klanger og rytmer.
Å dykke inn i karakterenes tankekjør har vært en intens opplevelse. Musikken fanger deres indre driv og intrikate samspill – foruroligende og betryggende på samme tid. Det har vært en fornøyelse å forme lyduniverset til denne mangefasetterte forestillingen, der gamle minner, dans, intervjuer og tilspissede situasjoner veves sammen. I samspill med vanlige instrumenter, har jeg tatt inn lyden fra viktige rekvisitter for å knytte musikken tett til spillet på scenen. God mat og mye godt drikke høres også musikalsk, med spill på husholdningsartikler, glass og flasker. Håper det smaker!
Sødme, sting og skjulte lag
For meg er det viktig at kostymene er med på å fortelle den samme historien som publikum ser – noen ganger med overtoner eller undertoner som gir små hint om hvem karakterene egentlig er. Kanskje vil du le litt når du oppdager en visuell referanse, eller kanskje får kostymene deg til å føle noe udefinert som gjør at du først når forestillingen er ferdig tenker; «selvfølgelig var det slik!».
I Honningtunger har jeg prøvd å finne et garderobeuttrykk som passer til de enkelte rollenes utvikling, samtidig som farge- og materialvalg endres i takt med stemningskurven gjennom stykket. I alt vises 29 ulike kostymesett på scene og skjerm.
Sara og Tamara kommer fra samme sosiale krets. De har hvert sitt uttrykk, men speiler hverandre i ulike faser av stykket. Kostymene til Liss er skapt på et lavere budsjett og leken har vært viktig for å få frem hennes fantasi- og drømmeverden. Jeg har sett for meg at hun leker ut sine fantasiroller på en måte som gir henne selvtillit i den virkelige verden.
Eva er nok den karakteren som har den tydeligste kostymereisen. Hennes startantrekk er laget med utgangspunkt dansk design. Til tross for hennes eskalerende grep for å passe inn, beholder hun en egen visuell aksent som hele veien gjør at hun ikke faller helt på plass i gjengen.
Noen ganger kan det jo være en hårfin balanseøvelse mellom det vi ønsker å føle oss som — og hvem vi faktisk framstår som.
Bevegelser som maskespill og sannhet
På samme måte som klærne vi velger og interiøret vi omgir oss med, avslører også bevegelsene våre noe om hvem vi er. Vi tilpasser ofte holdning og bevegelser for å vise oss fra vår beste side, men ubevisste kroppslige signaler røper likevel ofte vårt sanne jeg.
I Honningtunger har jeg utforsket hvordan karakterenes indre kamper iblant presser seg ut i det fysiske, men også hvordan de bevisst velger et foretrukket kroppslig antrekk for å opprettholde en fasade. Og ikke minst – gjennom dansen, hvor ønsket om å passe inn blir synlig. Alle i syklubben har sine særegne gester og bevegelser, men de påvirkes også av situasjoner og følelsesliv.
Mitt samarbeid med det kunstneriske teamet har vært nært og avgjørende for resultatet dere får se på scena.
Usynlig, men avgjørende
Lyset hjelper deg å følge handlingen i stykket – fra fire leiligheter til en restaurant, og veien mellom dem. Det bygger stemning, men tar aldri over. Lysets rolle er å være usynlig til stede, en bie som surrer med historien – mellom tekst, video, komikk, vennskap, opp- og nedturer.
Tamara mestrer spillet. Hun styrer, korrigerer og perfeksjonerer — men bak den velpolerte fasaden lurer usikkerheten. Det mest utfordrende er å få frem det menneskelige i Tamara. Bak manipulasjonen og selvsikkerheten ligger en desperasjon som er vond å kjenne på.
Det er gøy at Honningtunger våger å vise kvinners mørkere sider, uten å fordømme dem. Her flettes kjærlighet og svik sammen på en måte som både er ubehagelig og gjenkjennelig. Stykket skildrer den hårfine grensen mellom lojalitet og maktspill, kjærlighet og besettelse. Det er skarpt og nådeløst, men forhåpentligvis også morsomt — noe livet også kan være når fasaden begynner å slå sprekker.
Hina Zaidi
Sara klamrer seg til kontroll, men balanserer stadig på kanten av kaos. Hun er sart, men samtidig styrt av et sterkt behov for orden og forutsigbarhet. Avhengigheten av Tamara og nervemedisinene hjelper henne å holde fasaden, men spenningene under overflaten vokser.
Det har vært spennende å utforske hvordan hun stadig blir utfordret av både de andre i syklubben og hennes egne indre demoner. Hvordan håndterer man en verden som begynner å gli ut av kontroll? Det er en reise jeg gleder meg til å ta publikum med på.
Linda Mathisen
Eva har alltid lengtet etter å høre til, til å være en del av noe større enn seg selv. Lenge før hun visste at syklubben eksisterte, drømte hun om å være en del av den. Nå har hun endelig lurt seg med — men til hvilken pris?
Eva søker nærhet, vennskap og et søsterskap hun aldri har hatt. Hun vil dele fortrolige samtaler over dampende kaffekopper. For som Eva sier: «Å ha en søster må være som å svømme i stjerner og spise søte honningskyer hver dag.» Men hva skjer når realiteten ikke lever opp til fantasien?
Vera Holte
Liss har vært medlem av syklubben siden hun var 11 år, men har aldri helt passet inn. Som tredjepart i et etablert vennskap kjenner hun på frykten for å bli ekskludert. For å takle dette har hun sin egen fantasiverden — utad forsøker hun å passe inn i syklubben, men i fantasien er hun midtpunktet, tilbedt av italienske grever og barske brannmenn. Hun balanserer mellom styrke og sårbarhet, mellom å tilpasse seg og å spille med for å finne sin plass.
For meg er Liss en karakter det er lett å få kjærlighet for, men hun har også en mørkere side. Dynamikken føles gjenkjennbar — utad er man vennlig, men bak fasaden baksnakkes det. Å spille en kvinne der både styrker og svakheter kommer tydelig frem, er både utfordrende og befriende.
Elizabeth Piro Volan
| Varighet | 2 timer inkludert 20 min. pause |
| Urpremiere | 8. mars 2025 |
| Av | Helene Uri |
| Regi | Thorunn Wikdahl |
| Scenografi | Marie Löwendahl |
| Koreografi | Susann Edvardsen Francois |
| Kostymedesign | Berit Haltvik With |
| Komponist og lyddesigner | Egil W |
| Lysdesign | Johan Haugen |
| Maskør | Tove Solbakk |
| Videodesigner | Thorunn Wikdahl |
| Medvirkende | Vera Holte, Hina Zaidi, Elizabeth Piro Volan, Linda Brean Mathisen og Stein Elvestad |
| Produksjonssjef | Siri Hallingby Børs-Lind |
| Inspisient og turneleder | Isabella Flått |
| Teknisk sjef | Per Rasmussen |
| Scenemester/snekker | Joran Jacobsen |
| Lydmester og videografisk design | Thomas Hammer |
| Rekvisitører | Grete Larssen og Mariann Rostad |
| Kostymemakere | Halvard Leirvik og Kari-Britt Nilsen |
| SFX-maker | Leo Thörn |
| Plakatkunst | Ståle Gerhardsen |
| VoiceOver | Helene Uri |
| Forestillingsfoto | Ketil Born |
| Filmteaser | TV Klipp |
| Frisør | Malin Anna Zetterberg, Salong 94 |
| Takk til | Rana Kulturskole og deres elever for verdifull innsats i filmopptak |