Convoi Exceptionnel sin Fruen fra havet har endret hovedfokus fra lengsel etter frigjøring til lengsel etter døden, forteller dramaturg Astrid Hansen Holm.

–Vi snakker om vår tids folkesykdom, depresjon. Slik settes Ibsens tekst inn i en moderne kontekst. Nærmere bestemt har vi forvandlet Den fremmede til Døden. Det er ikke lenger en tidligere elsker og et nytt uforutsigbart liv Ellida lengter etter, i stedet lengter hun etter slutten på sin smertefulle tilstand.

Vår frue lever i vår egen tid – i en skjerpet og depressiv utgave av det moderne, hvor håpet om en lysere fremtid virker svært fjernt. Vi har lånt og krydret teksten med to store eksistensialistiske forfattere i vår tid, danske Inger Christensen og franske Michel Houellebecq. Samt Virginia Woolf.

Holm er opptatt av at Ibsens «Fruen fra havet» handler om hva sykdom og depresjon er, som forholdet mellom Doktoren og Pasienten, og at vår versjon er modernisert ved å gjøre ektemannen og legen til en kvinnelig figur. Frigjøringskamp og kvinners ulikhet i ekteskapet er tatt ut av tekstens tema, for å skape et tydeligere tematisk fokus på depresjon og hvordan det påvirker både pasienten og omgivelsene.

Dramaturgen mener det er nærmest håpløst for Wera Wangel å hjelpe og overtale sin kone Ellida til ikke bare å bli i forholdet – men også i livet.

– Ellida ønsker ikke å bli hjulpet, hun vil være et fritt individ. Problemet er at hun ikke kan det på grunn av depresjonen. All hjelp fra Wera står som en hindring i stedet for en løsning. Dette etterlater Wera i en håpløs moralsk dilemma: Skal hun gi slipp på sin elskede – gi henne den ultimate frihet – og kanskje dermed vinne henne tilbake til livet? Er det i det hele tatt mulig når Ellida lengter etter døden?

Tekstens håp og omfang ligger i at samtalen faktisk finner sted. Det at de snakker sammen og sakte begynner å lytte til den andre åpner et håp om at den sammenfiltrede situasjonen kanskje kan løses.

Om forestillingen Fruen fra havet