Hva skjer med kroppen når forestillingen er over?

Innenfor kunstfeltet snakkes det mye om rolleforståelse og presset i en konkurransepreget bransje. Vi diskuterer anmeldelser, framtidig repertoar og publikumstall. Langt sjeldnere snakker vi om hva det gjør med et menneske å bruke eget følelsesliv som arbeidsverktøy.

Under fagdagen arrangert under Vinterlys 2026 ble rommet merkbart stille da samtalen dreide mot skuespilleres mentale helse knyttet til lesning av sceneteksten «Vi som later som» av dramatiker og regissør Nina Wester, skrevet med utgangspunkt i forskningen fra doktorgradsavhandlingen Mental health from an actor’s point of view av Kristin Losvik Sørensen.

Scenetekst om mental helse

Forskningen som ble presentert peker på at skuespillere i større grad enn befolkningen ellers rapporterer angst, stress og depressive symptomer. Prestasjonspress, midlertidige kontrakter og høy emosjonell eksponering er en del av yrkets struktur, sies det.

Likevel er det lite systematisk forskning og begrenset språk for å forstå hvordan dette kan kjennes på kroppen. Flere av funnene viser at utøvere ofte ikke kjenner seg igjen i etablerte diagnosekategorier, og at helsevesenet i liten grad er tilpasset deres arbeidssituasjon.

Under samtalen mellom Wester (t.v.) og Sørensen ble ett poeng stående igjen: Det handler ikke om svakhet. Det handler om arbeidsvilkår.

Vi liker å tenke at prøverommet er hellig. Et sted der kunsten får være fri. Men hva hvis det også er et arbeidsrom med makt, press og sårbarhet?

Vi ble dratt inn i et sjelden belyst landskap: den mentale og emosjonelle hverdagen til skuespilleren. Teksten ble levendegjort av skuespillerne Kristin Solberg, Linda Mathisen og Stein Elvestad, og etterfulgt av en samtale mellom Wester og Sørensen om psykisk helse hos skuespillere.

Det er lett å behandle mental helse som et individuelt spørsmål. Fagdagen viser et annet bilde som handler om strukturene rundt oss; om makt og ledelse, finansiering, dokumentasjon og prioriteringer. Av hvem som får rom, og hvem som faller utenfor.

Når publikum ikke passer inn i formen

Relæxt utfordrer en annen etablert norm i scenekunsten. Forventningen om at publikum skal sitte stille og reagere på bestemte måter. Tradisjonene har sin plass, men de favner ikke alle.

Tilrettelagte forestillinger bygger på en enkel erkjennelse: Deltakelse i kunst- og kulturliv er en del av fellesskapets demokratiske grunnlag. Når terskelen oppleves som for høy, handler det også her om struktur. Men det betyr ikke mindre kunst. Det betyr større bevissthet.

Innlegget til Grete Henden (Riksteatret), Ulrikke Fuller-Gee Benestad (Arktisk Filharmoni) og Lina Killingdalen (Unge Viken Teater) viste hva dette innebærer i praksis. De konkretiserte hvordan tilgjengelighet må bygges inn i hele produksjonen, fra fysisk utforming og sansevennlige rammer til tydelig merking, god informasjon og reell dialog med publikum.

Jobben starter lenge før publikum går inn i salen med beskrivelse av forestillingens form, tempo og tematikk inkludert informasjon om tilgjengelighet i bygget; fra trinnfri adkomst og rullestolbruk, til toalettforhold, teleslynge og parkeringsmuligheter.

Det handler også om praktiske løsninger. Alt fra teleslynge til synstolkningsapp via egen mobil, dempet lys og justert lydnivå, til en hysj-fri sone som legitimerer at man kan bevege seg, reagere og ta pauser underveis. For noen betyr det å kunne sitte på gulvet. For andre er det nok å vite om muligheten til å gå ut og inn uten å forstyrre.

Men det viktigste grepet er kanskje ikke teknisk. Det er organisatorisk.

Relæxt krever planlegging og forankring i hele huset. Fra kunstnerisk ledelse til vertskap og utøvere. Fra markedsføring til teknisk avdeling. Å lage en avslappet forestilling er ikke å «senke ambisjonene», men om å heve kompetansen og kartlegge barrierer vi kanskje ikke ser selv.

Fakta: Hva er Relæxt?

Tilrettelagte kunst- og kulturopplevelser utviklet for å gjøre scenekunst tilgjengelig for flere, særlig mennesker med funksjonsvariasjoner, sensoriske utfordringer, nevrodivergens, angst eller behov for forutsigbarhet.

En Relæxt-forestilling kan blant annet kjennetegnes av:

• Dempet lys og justert lydnivå
• Fravær av brå effekter som strobelys eller plutselige smell
• Tydelig forhåndsinformasjon om innhold, form og dramaturgi
• Hysj-fri sone og mulighet til å bevege seg inn og ut av salen
• Visuelle guider, symbolstøtte eller annen tilrettelagt kommunikasjon
• Tilbud om syns- og hørselsstøtte der det er relevant

Kulturarven som ressurs

Dokumentasjon kan høres tørt ut, men det er så mye mer. Det er arbeidet med å sikre at det vi skaper, ikke forsvinner når applausen stilner.

Nasjonalbiblioteket ved Jonny Edvardsen og Sigrid Seim Halse løftet fram hvorfor dokumentasjon av scenekunst er avgjørende ikke bare for arkivets skyld, men for kunnskapens. De jobber med innsamling, bevaring og tilgjengeliggjøring av publisert innhold innenfor alle typer medium som bøker, aviser og lydopptak til nettsider, film og scenekunstrelatert materiale.

Sceneweb ved Elisabeth Leinslie samler verk, aktører og institusjoner innen norsk scenekunst, for at feltet skal få en enda mer sammenhengende og søkbar historie.

Når manus, program, plakater, foto, video og metadata blir samlet inn og bevart, bygges det infrastruktur for forsking, historiefortelling og videre faglig utvikling.

I tråd med lov om avleveringsplikt er det utgiver som har ansvar for å sende inn materiale, både trykte og digitale utgivelser. Dette er en forutsetning for at scenekunsten skal bli en del av vår felles kulturarv og hukommelse.

Fakta: Avleveringsplikt

I henhold til Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengeleg dokument skal alle som utgir eller offentliggjør materiale i Norge avlevere dette til Nasjonabiblioteket.

For scenekunstfeltet innebærer dette:

• Avlevering av trykte programmer, plakater og annet publisert materiell
• Innsending av digitale filer som manus, foto, video, lyd og nettside
• Innhold som gjøres offentlig tilgjengelig
• Levering av nødvendig metadata om verk, produksjon, medvirkende og visningssted
• Ansvaret ligger hos utgiver, også når trykkeri eller samarbeidspartnere bistår praktisk

Galvan Mehidi – å stå i egen historie

Da Galvan Mehidi samtaler med Wenche Bakken, er det med en ro som ikke alltid forbindes med stand-up. Ikke høylytt. Ingen bravur. Bare god tilstedeværelse.

Dette er ikke en samtale om suksessen med det første soloshowet, men om arbeid. Om drivkraft. Og om å stå i egen historie, også når den er komplisert.

Han beskriver veien inn i kunstfeltet som noe annet enn en planlagt karriere. Det finnes ingen plan B. Bare et behov for å uttrykke noe. En drivkraft som må få form gjennom radio, stand-up og regi.

Han snakker åpent om tankekjøret. Om hodet med mange ideer i omløp samtidig. Å skrive dem ned blir en måte å rydde i kaoset på og gjøre det til materiale. Stand-up gir ham noe han verdsetter høyt: umiddelbar respons. Latteren eller stillheten kommer med en gang. Det er brutalt og ærlig, men også klargjørende. Den direkte tilbakemeldingen fungerer som en kunstnerisk lakmustest.

I sitt første soloshow, Et takkebrev til Saddam, tar han utgangspunkt i familiens flukt fra Irak og oppveksten i Norge. En historie om krig og tap, fortalt gjennom takknemlighetens språk. Ikke for å forskjønne, men for å ta eierskap og skape forståelse.

Showet utvikles gjennom en rekke publikumsprøver og samtaler med ulike fagmiljøer.

– Når mister jeg dere? er spørsmålet han stiller. Responsen blir en del av verktøykassa.

Regi er det han trekkes sterkt mot. Der ligger ønsket om å forme rommet og energien mellom mennesker. Film og TV representerer samtidig nåløyet: omfattende prosesser, høy risiko og et selektivt gjennomslag. Mye arbeid. Få realiseringer.

Samtalen berører risiko i flere lag. Den kunstneriske, om å prøve noe som kan mislykkes. Den personlige, bruke eget liv som materiale. Og den strukturelle, investere tid og krefter i prosjekter uten garanti for at de når fram.

Det som gjør sterkest inntrykk, er verdigrunnlaget Mehidi formidler. Spennet mellom driv og sårbarhet – og viljen til å bli utfordret. Han beskriver en grunnleggende respekt for publikum, og et bevisst valg om å teste materialet i møte med ulike fagmiljøer før premiere. Ikke for å gjøre det enklere, men for å gjøre det skarpere.

Kunstnerøkonomi – frihet krever struktur

Ingen kunstnerskap er bærekraftige uten økonomisk oversikt.

I sesjonen om kunstnerøkonomi tok Jørgen Lillebjerka fra SpareBank 1 Helgeland og Marcus Haukland fra Regnskapshuset tak i det mange helst skyver foran seg: økonomistyring som del av det profesjonelle kunstnerskapet.

De var innom grunnleggende spørsmål om selskapsform – enkeltpersonforetak eller AS – til mer praktiske råd om privatøkonomi og budsjettføring.

Lillebjerka viste blant annet til hvordan enkle verktøy, som budsjettmodulen i mobilbanken under «Pengebruk», kan gi bedre oversikt og bevissthet rundt hva pengene faktisk går til. Små grep, men avgjørende for kontroll.

I en bransje preget av midlertidighet og varierende inntekter blir økonomisk kompetanse en del av den kunstneriske friheten. Uten struktur i økonomien blir risikoen større, både profesjonelt og personlig.

Vi er takknemlige og stolte over at SpareBank 1 Helgeland over tid har valgt å være hovedsponsor for Vinterlysfestivalen. Banken er en drivkraft for kulturlivet i regionen, og bidrar ikke bare med finansiering, men med kompetanse og langsiktig tilstedeværelse.

Økonomi er ikke motsetningen til kunst. Det er forutsetningen for å kunne stå i den.

Kulturrom: Muligheter med tilskudd

En egen bolk om tilskuddsordninger fra Kulturrom ga nyttige oversikter over hvilke midler som er tilgjengelige til teknisk utstyr og forbedring av lokaler.

Tilskuddsordningen støtter både akustikkforbedringer, lyd- og lysutstyr, etablering av øvingsrom og grønnere investeringer, og har som mål å styrke infrastruktur for musikk, teater og dans over hele landet.

Søknadsfrister er 1. mars og 1. september hvert år, og Kulturrom understreker viktigheten av helhetlige søknader som viser aktivitet, langsiktighet og behov.

En påminnelse om at kunstnerisk praksis og gode rammer for øving og framføring legger grunnlaget for kunstnerisk kvalitet og publikumsopplevelse.

Er kulturlivet like åpent som vi tror?

Dagens siste innleder, Victoria Øverby Steinsland fra Balansekunst, stilte et spørsmål som lå under flere av samtalene tidligere på dagen: Hvem får faktisk plass?

Personer med funksjonsnedsettelser er fortsatt underrepresentert både i arbeidslivet og blant publikum. Det handler ikke bare om fysiske barrierer, men om strukturer som rekrutterer smalt, om hvem som gis makt, og om hvem som oppleves som «naturlig» på scenen og i salen.

Universell utforming er et nødvendig utgangspunkt, men ikke tilstrekkelig i seg selv. Inkludering krever aktive valg: i ansettelser, i programarbeid, i hvordan vi kommuniserer og hvem vi inviterer inn i rommet.

Vi rakk ikke å gå dypere inn i tematikken før dagen plutselig var over. Men vi har noe å jobbe videre med: Tilgjengelighet, psykososiale arbeidsvilkår og rammer er ikke separate spor. De peker mot det samme – hvem som får delta, og på hvilke vilkår.

Takk til alle som bidro med kunnskap, erfaring og utfordringer. Til dere som stilte spørsmål, delte praksis og lot oss se feltet fra nye vinkler