Kristoffer Hjulstad er slik han snakker. Muntre innfall, digresjoner og magnetisk blikk-kontakt. Tvers igjennom hyggelig og imøtekommende.

Født i 1993, oppvokst på Harran i Grong, skuespiller, humorist og musiker. Har en bachelor i skuespillerfag i 2015, deretter frilans med base i Trondheim. I år flyttet han til Mo i Rana for jobb ved Nordland Teater.

Hvordan ble det skuespiller av deg?
Allerede på barneskolen var Kristoffer klassens spilloppmaker.
– Heldigvis ble det brukt musikk og teater i undervisningen, mimrer han.

Det var stor tradisjon for sceneoppsetninger og sommeravslutninger, som ga den aktive gutten inngang til revymiljøet i Harran og Høylandet festivalen.

De var tre i dramaklassen som prøvde seg på Teaterhøgskolen rett etter videregående. På andre forsøk kom Kristoffer inn, - fortere enn han hadde trodd. 19 år, alt var sinnsykt viktig, og skummelt.

Du kjente presset?
– Jeg måtte gå noen runder, ja. For hva betyr det jeg gjør, sett opp mot det for eksempel faren min gjør som politi i internasjonal tjeneste for FN og EU. Mitt yrkesvalg sto i enorm kontrast. Jeg kjente på det. Men støtte fra familien hjalp. Det ble samtaler rundt kulturens betydning; om debatt, nytenkning og tilbud på fritiden. Det å stå fram med et budskap. I noen tilfeller være en slags trøst.

Kristoffer har da også spesialisering som Sykehusklovn. Et utrolig takknemlig arbeid å gjøre, som setter jobben i et større perspektiv, legger han til.

Du har tilsynelatende mye overskudd og omsorg, men trenger du ikke litt roligtid?
– Yrket mitt er ganske fysisk, men jeg er også et skikkelig dovendyr.
Han foretrekker en blanding, og det er to forskjellige ting å være i prøvesituasjon og i forestilling.

– Det fordrer energi å samle en ny gjeng, og et nytt prosjekt. Kna på halvabstrakte problemstillinger og holde kvaliteten oppe fra begynnelse til slutt. Ta ut enda litt mer.

Hvordan opplever du det, når alt faller på plass, under en forestilling?
– Når øyeblikket blir magisk, ja, det er akkurat det det er. Det er den råeste følelsen som finnes. Når en skjønner at budskapet og følelsene forplanter seg i publikum og motsatt, det er det som er så flott. Det er vel derfor jeg er skuespiller.

Noen forestillinger som har bergtatt deg mer enn andre?
– Ja, klart. Akkurat nå er det Mulegutten. Jeg liker den oppriktig godt. Det er fart og spenning og humor. Formatet er tett og nært publikum. Det kler forestillingen.

De fire skuespillerne på scenen lager ekte teaterdans gjennom seg selv og figurene. Samspillet dem imellom er hva som hjelper Mule til å løse eventyret.

En form for improvisasjon?
– Mulegutten er det. Under prøvene fikk vi stor frihet til å utvikle manus med regissør Niels Peter Underland ved roret. Det merkes på forestillingen, som er kjapp og leken. Nesten som ekstremsport hvor de kroppslige og fysiske teaterprinsippene er førende. Hver forestilling er en skikkelig treningsøkt.

– Jeg forsto spillereglene fort, fordi vi øvde mye på teaterformen under utdanningen. Det er en god følelse når brikkene faller på plass. Når dialogen, interaksjonen og det sosiale aspektet flyter bra sammen. Mye avhenger av responsen fra medskuespillere og fra publikum.

Andre typer forestillinger?
Kristoffer har rukket å teste ut ulike teateruttrykk og teaterformer. Blant annet Rabarbrateateret i Trondheim og deres tolkning av Shakespears komedie i nord-trøndersk lystig vri, og Turnéteatret i Trøndelag sin nedstrippede, men effektfulle Duun-forestillinger, hvor ordene var viktigst.

Hva med Mo i Rana, er det et blivende sted?
– Har aldri opplevd makan til arbeidsplass som Nordland Teater. Det er ikke nøye hvem jeg møter, det er smil uansett, og god fagkompetanse. Midt i blinken for meg, sier entusiastiske Kristoffer.

Han har da også investert i bolig på Gruben og sier han fikk nettverket servert på et sølvfat.

– Jeg fikk forespørsel om å være med i band før jeg hadde etablert meg, og vi har funnet tonen på mange måter.

Men klart, det er et dilemma, smiler han lurt. Så godt som alle damene her er jo er opptatt. Så jeg må vel melde meg på salsakurs på biblioteket. De etterlyste jo flere menn i lokalavisa her om dagen.

Kristoffer er 28 år ung og lovende, og vil helt sikkert by opp til dans og til nye teateropplevelser. Over nyåret er han med i Nordland Teaters store familieoppsetning Ronja Røverdatter. Det mangler ikke på spennende oppdrag framover.