«Blå åker» som Hålogaland teater viser i Kinoteateret allerede lørdag 8. klokka 12.00 kaller de selv

«En musikalsk thriller med havet i hovedrollen og kvoteproblematikken i manus».

Det handler om norsk fiskeripolitikk i eldre og nyere tid helt opp til i dag, og virkningene av den. Kommer du på forestillingen får du vite hvordan et slikt emne som tilsynelatende er lite spennende kan bli både morsomt, underholdende, tankevekkende, engasjerende, ja endog går det an å bli harm – på den norske kystbefolkningas vegne. Dermed skulle «Blå åker» være interessant i hvert fall for de aller fleste som bor i Nord-Norge – men også atskillig videre enn det.

Rettighetene som forsvant

I Norge har stadig færre fått tilgang til en historisk felleseiendom. Fisken ble privat, en ressurs kun for de rikeste, de som har råd til å kjøpe kvoter – rederne. Og kvoter må man ha for å få lov til å fiske, og deretter lov til å levere fisken.

Tradisjonelt hadde fiskere langs kysten i Norge opparbeidet seg særskilte rettigheter til fisket. Det var tale om både individuelle rettigheter og områderettigheter for grupper av personer. Fiskeretter i saltvann har vært en del av norsk rett siden middelalderen. I dag er det kjøp og salg av kvoter som gjelder. Kvotebaronene har overtatt. Dermed er konflikten og dramatikken klar; på den blå åkeren, i åkerranda – altså på kysten – og dermed også nå på scenen.

De ble lurt

Den automatiske retten til å fiske og levere er ikke der lenger. Nødvendige tiltak for å sikre fangst til alle førte til kvoter, men det var aldri meningen at dette skulle bli et redskap kun for kapitalister.

Norske fiskere, deres organisasjoner og ikke minst kommunene de bor i ble lovet gull og – ikke grønne skoger, men – feite inntekter, bare de fleste kvotene gikk til de største rederne og mottakene. De ble lurt.

Islandske fiskere har bukket under for kvotebaronene, og i Norge blir det likeens. Det er fiskeri-kapitalister som Kjell-Inge Røkke som regjerer.

Den nye teatersjefen

– På Færøyene hadde de noe av samme systemet, men også mot til å reversere dette, sier Egill Pálsson. Det er denne islandske regissøren som har fått fram teaterstykket Blå åker ved Hålogaland Teater, i meget tett og godt samarbeid med forfatter Ragnar Olsen, flere fiskerifagfolk, mangeårig fiskeri-journalist Gunnar Grytås og staben ved teateret som er med på å bære fram denne nokså oppsiktsvekkende teaterforestillingen.

Samme Egill Pálsson er for øvrig Hålogaland teaters kommende teatersjef – tilsatt nå fra nyttår men tiltrer for alvor først over sommerferien.

En viktig samfunnsjobb

Teaterkritiker Anki Gerhardsen skrev blant annet dette i Nordlys etter urprmieren i Tromsø i mai:

«Blå Åker er en leken, boblende, stappfull og svært lærerik innføring i norsk fiskeripolitikk, basert på tydelig politisk ståsted. Nå er det bare å la debatten gå.»

«Forestillingen fungerer som en superpedagogisk innføring for deg som for lengst har gitt opp å forstå sammenhengen mellom en kvotebaron og fiskepinner fra Kina, og som en ekstra bonus kan det hende du blir interessert i å lære mer. Her gjør teateret en viktig samfunnsjobb. Fiskeripolitikk er dessverre ugjennomtrengelig for svært mange, samtidig som det er så avgjørende for livsbetingelsene her nord.»

«Det er altså innsikt kombinert med kapitalismekritikk som er forestillingens bærende streng, alt pakket inn i et kabaretlignende format som syder av humor, engasjement, et stort mangfold av sceniske virkemidler og høyt tempo.»

Fem på terningen

Gerhardsen skriver videre at det er klart forestillingen har politisk slagside, men den er ærlig og åpent presentert. Grundig research og manges arbeid med å hente inn opplysninger er blitt omarbeidet til et teatermanus av Ragnar Olsen.

«Hvor mange ganger har han ikke tryllet sammen scenetekst fra de mest umulige utgangspunkt, og jeg er imponert over den lettheten, den energien og den formidlingsgleden han har klart å levere fra seg nå. Prøv å lag artige replikker samtidig som du forklarer strukturkvoteordning og leveringsplikt, så vil du skjønne hva jeg mener», skriver Anki Gerhardsen som ga forestillingen fem – 5 – på terningen.