Her kan du lese om Andreas lange og innholdsrike karriere. En nestor i faget. Fra scene til scene. År etter år.

Carl Andreas Kolstad ble født den 1. mai i 1950. Han er nummer to i en søskenflokk på tre, og vokste opp sammen med mor, far og to søstre på Røa i Oslo.

Andreas kommer fra en familie med flere skuespillere, og var nok ikke mer enn 5-6 år gammel da moren forstod, selv om hun mente det var mer enn nok med to fra før, at det var skuespiller denne gutten kom til å bli. En dag hun kom hjem fant hun nemlig en lykkelig liten gutt oppe på loftet, hvor han egentlig ikke hadde lov til å være, påkledd i en av hennes gamle kjoler, høyhælte sko og rød leppestift. Skuespillergenet hadde gått i arv.

Andreas var allerede som barn med i en produksjon for Riksteatret. Dette var i 1963 med forestillingen En folkefiende av Henrik Ibsen. Regissør var Otto Homlung. Da var han 13 år gammel, og ble tatt ut av skolen i 6 måneder i forbindelse med prøver og for å være med da produksjonen reiste ut på en vinterturné med premiere på Eidsvoll. De var også ute på en vårturné med premiere på Rena. I tillegg reiste de med produksjonen til Rotterdam, London og Antwerpen. Det ble vist totalt 5 forestillinger i utlandet.

Skuespillerdrømmen vokste seg sterkere i ungdomsårene, og han søkte etter hvert Statens Teaterhøgskole, og kom inn ved første forsøk.

Etter endt utdanning jobbet Andreas nærmere 20 år ved Det Norske Teatret. Her medvirket han i mer enn 40 oppsettinger! Han har i tillegg vært tilknyttet blant annet Den Nationale Scene i Bergen, Akershus Teater, Riksteatret, Nationaltheatret, Radioteatret, NRK fjernsyn, vært med i film og serier og lest inn flere lydbøker.

Andreas jobbet mye sammen med onklene Lasse og Henki i løpet av sine 20 år i Oslo. Disse bautaene innen norsk scenekunst har han aldri brukt som brekkstang for sin karriere, men etter at han tok steget til egen karriere kunne han med stolthet si at han var stolt av å være en Kolstad-gutt.

I 1993 tok Andreas permisjon fra Det Norske Teatret og kom nordover til Mo i Rana. Her medvirket han i sin første produksjon ved Nordland Teater, Glassmenasjeriet, hvor han spilte Tom Wingfield. Regi: Alexandra Myskova. Det stilige bilde av Andreas er fra denne forestillingen.

Etter denne produksjonen reiste Andreas tilbake til Oslo og Det Norske Teatret, men kom tilbake i november 1994. Dette ble starten på hans lange karriere og fartstid her hos oss på Nordland Teater. Foruten om 3-års permisjon da hans samboer Kari-Anne tok utdannelse i Oslo, så har Andreas bodd og virket her i nord. Dette har gjort noe med oslogutten - han er blitt nordlending i sjela!

Andreas har en lang karriere å se tilbake til. Å plukke ut noe spesielt er derfor vanskelig, men Andreas har selv fortalt at han husker godt da han som barn satt og gråt i fanget på moren da hun leste om Ridder Cato i Mio, min Mio av Astrid Lindgren, og at det var stort den dagen han selv fikk spille ham. Dette var i 1993 på Det Norske Teatret. Regi: Runar Borge.

Av andre produksjoner gjort før Andreas kom til Nordland Teater, og som har betydd mye, kan nevnes musikalen A Chorus Line som hadde norgespremiere høsten 1983. Produksjonen ble satt opp på Chateau Neuf. Ble også spilt i Grieghallen i Bergen. Regi og koreografi: Runar Borge. Musikalen Godspell i 1983 som ble spilt som sommerteater på ABC Teatret. Også her med Runar Borge som regissør og koreograf, og musikalen Jesus Christ Superstar i 1990 som ble satt opp på Det Norske Teatret med regi av Runar Borge.

I løpet av sine år på Nordland Teater har Andreas vært med i hele 39 oppsettinger i tillegg til mange små sideproduksjoner som for eksempel Lørdagskafé. Av produksjoner som her har betydd mye for han kan nevnes Vårherres Klinkekule, Klassisk Kolstad og Når min kone dør får jeg bedre plass i kommodeskuffen.

Vår Herres Klinkekule (2000) var et stykke basert på Erik Byes tekster, og som ble gjort i nært samarbeid med Erik Bye selv. Regi: Thor-Inge Gullvåg. Forestillingen hadde urpremiere i Bodø Kulturhus hvor både Erik Bye og hans kone Tove Bye var til stede.

Klassisk Kolstad (2008) var en forestilling satt sammen av tekster fra kjente norske lyrikere som blant andre Erik Bye, Halldis Moren Vesaas og André Bjerke – lyrikere som Andreas verdsetter høyt. Tekstene ble plukket ut av det beste fra hans egen lyriske bokhylle. Forestillingen ble skapt og satt sammen av Andreas og Sissel Brean.

Når min kone dør får jeg bedre plass i kommodeskuffen (2010) er vel muligens den forestillingen som har krevd mest av Andreas på mange måter. Tekstene av Kjell Askildsen ble påbegynt av hans beste venn og kollega, skuespiller Thomas Fasting som døde 17.mai 2002.

Andreas bestemte seg etter hvert for å avslutte Thomas sitt arbeide. Dette ble til monologen Når min kone dør får jeg bedre plass i kommodeskuffen. Tekstene gir et skråblikk og tilbakeblikk på livet med en burlesk og følsom undertone hvor latter og gråt sitter løst.

Forestillingen inneholdt mye tekst, og var et krevende åndsarbeid med å tørre og blottstille mannen i seg selv – en mann som ser tilbake på hendelser i livet sitt. Andreas var lykkelig og totalt utslitt etter forestillingen som hadde premiere under Vinterlysfestivalen i 2010.

Han klarte så til de grader å ære Thomas og samtidig seg selv i denne fantastiske forestillingen som trollbandt publikum. Regi: Reidar Sørensen.

Som skuespiller er Andreas veldig dedikert, og han er en skuespiller med særdeles god tekstforståelse og diksjon. Han verdsetter ordet, og det levende med skuespillerfaget. Han elsker å stå fremfor mennesker å se at det han gjør berører og betyr noe for noen.

Andreas har med sin glede og sitt engasjement blitt en nestor som har tilført stor og verdifull kunnskap videre til yngre skuespillere som har kommet til Nordland Teater. Han har vært en enorm ressurs, og har i flere perioder også vært tillitsvalgt ved teatret. Han gleder seg som mest når han ser kollegaer blomstre. Da er han lykkelig som et barn.

Andreas har også betydd mye for det lokale kulturlivet. Her har han bidratt og stilt opp når han har hatt mulighet, og det med like stor ydmykhet, innsats og alvor som i det profesjonelle. Han har til og med enkelte ganger nektet å ta imot betaling fordi han brenner for det frivillige kulturlivet. Han har følt seg ydmykt takknemlig bare for å bli spurt om å bidra. Det har vært betaling nok for han.

Mennesket Andreas er en omsorgsfull, ærlig og veldig lettrørt person. Han elsker mennesker og er enormt sosial. Nære møter og gode samtaler setter han høyt, og det har ført til en stor vennekrets i alle aldre, både blant kollegaer og privat. Andreas har den unike egenskapen at han ser mennesket bak masken, og det gjør han til en person som det er så innmari lett å bli glad i. At han i tillegg er noe distre, og på stadig leting etter mobilen, laderen, briller og nøkler gjør at vi alle kan humre over morsomme historier forbundet til den evige jakten etter forsvunnede duppedingser.

I år 2000 møtte Andreas sin store kjærlighet Kari-Anne Angell. Ikke helt tilfeldig. Her var det Ada Einmo Jürgensen, en god venninne av dem begge, som lekte Kirsten Giftekniv. Kari-Anne er født og oppvokst på Tenna, ei øy i Herøy kommune. Hun flyttet til Mo i Rana høsten 1999.

Kari-Anne begynte etter hvert å utdanne seg, og etter to år ved BI dro de til Oslo for at Kari-Anne skulle få sin videreutdanning som eiendomsmegler. Andreas fikk permisjon fra teatret i denne perioden, og jobbet blant annet med dubbing av film og innlesing av lydbøker i tillegg til at han var med i teaterproduksjonen Pensjonisten (2004), regi Bjørn Birch, som ble satt opp av Akershus Teater.

Andreas hadde fremdeles sin leilighet i Oslo som de bodde i under denne perioden. Da de var på tur nordover igjen skulle den klargjøres for salg. Under opprydding fant plutselig Kari-Anne en av sine yndlingslydbøker – Markens Grøde av Hamsun. Denne hadde hun lyttet utallige ganger til. Hun elsket stemmen til han som leste. Hun ble paff, og spurte om Andreas også hadde denne lydboken? «Ja, og det er jeg som leser den» svarte Andreas. En av livets merkelige tilfeldigheter. Andreas var stemmen hun elsket, og som hun så mange kvelder hadde ligget og lyttet til. Livet altså!

Paret flyttet tilbake til Mo før Nordland Teater skulle åpne det nye teaterbygget høsten 2005. Her bodde de i noen år før de kjøpte seg leilighet i Mosjøen og flyttet. Andreas pendlet en liten stund mellom Mo og Mosjøen, men fant seg etterhvert en leilighet han kunne leie – sin egen hule. Det ble noe enklere i forhold til jobben, og som Andreas sa med humor og litt alvor, «så slipper jeg å drive Kari-Anne til vanvidd». Han så på det som en nødvendighet for at kjærligheten skulle blomstre og overleve.

Kari-Anne har to barn fra tidligere, og de har gitt paret fire barnebarn. Andreas føler seg med dette utrolig privilegert. Da han ikke har egne barn, så trodde han aldri at han kom til å oppleve det å bli bestefar. Noe som var en stor sorg for han. Lykken var derfor stor da deres første barnebarn Charlotte ble født. Andreas kunne ikke få fortalt nok om det lille vidunderet. Han var helt solgt. Da Charlotte begynte å prate ble han fort «dæddæ», et kjælenavn Andreas elsket. Nå er han «dæddæ» til fire, Charlotte, Haakon, William og Peder.

Han elsker barn, og gjennom barnebarna får han tatt ut barnet i seg selv. Han har krabbet, lekt og lest Mio min Mio, favorittboken, utallige ganger. En mer hjertelig og engasjert «dæddæ» skal man lete lenge etter, og det viktigste av alt - han tar dem alle på alvor, og ser hver og en av dem. Som Kari-Anne sier «et slikt hjertelig engasjement er ikke noe man skal ta som en selvfølge».

I sin karriere har Andreas jobbet under hele 8 teatersjefer. Ved Det Norske Teatret under: Tormod Skagestad (1961-1979), Svein Erik Brodal (1979-1990) og Otto Homlung (1990-1997. Ved Nordland Teater under: Thom Bastholm (1992-1996), Frode Rasmussen (1997-2000), Thor-Inge Gullvåg (2000-2007), Reidar Sørensen (2008-2012) og Birgitte Strid (2013-nå).

Andreas er en aktet og elsket skuespiller og kollega. Etter 45 år i bransjen ble Kolstand pensjonist 30. april 2020, som den første skuespilleren ved Nordland Teater. Han har jobbet med de fleste store norske navn innen scenekunst, og med en karriere som rommer alt fra store musikaler, små nære forestillinger, monologer, film, radioteater, lydbøker m.m, så kan man med handa på hjertet si at Andreas Kolstad er blitt en bauta innenfor norsk teater- og scenekunst. Han går inn i rekken som en av de store.

Karrieren skulle egentlig avsluttes med «Kolstads siste». Forestillingen skulle spilles på Nordland Teaters hovedscene i april 2020 med to forestillinger, hvorav den siste den 30. april – dagen før hans 70-årsdag. Men skjebnen ville det annerledes, og den 12. mars ble alle landets scener stengt grunnet koronapandemien som rammet en hel verden. Forestillingen måtte derfor avlyses. Dette til stor sorg for Andreas, publikummere og alle ved teatret. Han hadde invitert venner og familie til forestilling med stor middag på Meyergården. En scenekarriere skulle markeres nært og stort!

Men i kriser, slag og motbakker dukker det ofte opp nye spirer av tankesett. Engasjementet og kjærligheten for Andreas er stor, og viljen for at han skulle få en verdig avslutning har vært enorm. Den har rett og slett ikke latt seg stoppe av stengte dører!

Regjeringen har underveis endret på noen regler, så 14. april skal vi holde en markering for Andreas og hedre hans liv og virke på scena med kollegaer, samboer og noen få heldige publikummere tilstede samtidige som det blir gjort en live-innspilling.

Det er med stor glede vi kan fortelle at den 3. juni blir hans avskjedsforestilling Kolstads siste – et liv på scena sendt digitalt ut til alle. Det kommer til å bli en rørende og nær opplevelse selv om vi må holde avstand. Her vil kollegaer, nåværende og tidligere, samt venner og familie hylle Andreas i tillegg til at han selv skal opptre fra Nordland Teaters hovedscene. Det blir noe annet enn det som var tenkt, men muligens enda mer nært. Som et godt rundt tall vil dette bli hans 40. forestilling ved Nordland Teater.

Du kan med heder tre av etter 45 år på scena Andreas!