Du gleder deg, du gruer deg, og du forventer en hel masse ting som ikke blir som du hadde tenkt. Slik er også stykkene til Fredrik Brattberg.

Fredrik Brattberg er en av Norges mest spilte dramatikere. Hans verk er oversatt til rundt tyve språk og produsert nærmere 60 ganger på scener verden over. Men det er ikke hverdagskost i Norge. På nyåret vil han imidlertid trekke folk til Nordland Teater med forestillingen «Som før og etter».

Med din særegne signatur arbeider du med handling og dialog på samme måte som en komponist arbeider med musikalske temaer?

– Den samme scenen spilles om igjen flere ganger, men innholdet forandrer seg underveis. I musikk vender de samme melodiene tilbake, og når en melodi spilles for andre gang i et musikkstykke er den som regel komponert eller utøvet annerledes enn første gang, på samme vis drives handlingen i mine stykker fremover ved bruk av gjentagelser.

Han skjønner at vi trenger eksempler.

– Tenk deg at du sitter hjemme i stuen og er trist. Dette kan sees på som en melodi, eller en scene. Så banker det på døren og melodien blir lystig av et muntert besøk. Så avsluttes besøket og du er igjen alene. Da kommer den samme melodien tilbake, men den er litt annerledes denne gangen. Preget av besøket som har vært.

I første del av «Som før og etter» handler det om en far som er usikker på om han har svakt hjerte. Trinnvis, som om det var en skala som spilles, finner faren ut av sin egen tilstand. Og trinnvis og bortover skalaen, følger de øvrige med på farens sykdomsforløp. Men Faren ligger alltid et trinn lenger frem, de øvrige klarer aldri å innhente ham.

I del to har HAN og HENNE kjøpt teaterbilletter. Bestemoren stiller velvillig opp som barnevakt, uten at det er avtalt på forhånd. At det ikke var avtalt på forhånd, er egentlig noe helt uproblematisk. Men karakterene ilegger dette en symbolsk verdi og videre i stykket blir alt symboler. Mot slutten forsvinner den mannlige karakteren innover i skogen, og det er som han drukner inn i sin egen ubevissthet, eller som han er nede i helvete og slåss med demoner. Men egentlig skal han bare se en teaterforestilling i skogen bak teatret.

Hvilke tema tar du opp?

– Stykkene følger meg i livet. Uten at jeg tenker bevisste på at de skal gjøre det. Da jeg var småbarnsfar, skrev jeg om mange små barn. Og nå i en fase hvor foreldrene mine blir syke og kanskje faller bort, handler det om dem. Det er alltid noe som står meg veldig nært. Mer det enn å gripe tak i noe politisk der ute. Men en ting er hvilket tema jeg tar opp. I mine stykker føres innholdet og formen opp i en tredje og høyere enhet og det danner mer slagkraft. Hva denne slagkraften faktisk ender med å si, det klarer jeg ikke beskrive. Det er noe som ligger bakenfor språket.

Karakterene er symboler?

– Karakterene skal på et vis være ekte personer, på et annet vis ikke. Det kan kanskje sammenliknes med å se et maleri hvor menneskene ikke er ment fremstilt realistisk. Det er nettopp det som egentlig ligger i ordet kunst. Det er kunstig. Det skal ikke være ekte. Men det skal der igjen bety noe ekte.

Og barna, hvordan bruker du dem?

– Barna pleier ikke å snakke i mine stykker. De spiller rollen som samvittigheten. Hos Heidegger - en filosof som har betydd mye for meg - er samvittigheten et stumt rom som roper deg tilbake til en mer egentlig måte å leve på. Barna i mine stykker er dette stumme ropet, et rop man må ha det stille rundt seg for kunne høre. Men karakterene i mine stykker lytter lite til barnet, de er opptatt av sine egne relasjonelle konflikter.

Dine stykker fra hverdagslivet gått rett hjem i land som Tsjekkia, Frankrike, Indonesia, England, Israel og Island, hele verden. Hvordan har denne reisen vært?

– Først og fremst, mange flotte humane opplevelser. Møter mellom mennesker hvor jeg har kjent på egne fordommer og plutselig opplever jeg at de taler gjennom min tekst. Et vakkert møte mellom meg og dem, og plutselig er alle mine fordommer eller alle mine stengsler forsvunnet. Det er vakkert.

Vakkert, men også risikofylt. Nå sist i Israel, var teatergruppen halvt palestinsk og halvt jødisk. Historien tok en vending som Brattberg ikke hadde sett og aldri ment.

– Det kan skje som dramatiker, at man plutselig ender opp som noe annet. Det er en risk man må ta.

Avrunder med Ibsen-prisen

Skien kommune vurderer å fjerne Ibsenprisen, du er kritisk?

– Ibsenprisen deles ut til den beste manuset skrevet innværende teaterår. Slik gjør man det også for beste regissør, eller beste roman osv. En må antagelig ganske langt ned på listen over beste land å bo i før man finner noen som ikke har en slik type dramatikerpris. Det er noe som kjennetegner et sivilisert land. At Skien, som er Ibsens fødeby, kanskje vil avvikle prisen, er rett og slett under byens og Ibsens verdighet.