Selvfølgelig er det normalt at det er mye som er unormalt. Selvfølgelig er det normalt at det er mye som er uforståelig. Men det er også normalt at det er mye man ikke behøver å forstå, men som det går an å like likevel.

Å gå nye, rare, tilsynelatende uforståelige opplevelser i møte er også normalt. Å gjøre det med et åpent, opplevelseshungrig og nysgjerrig sinn er ikke bare normalt, det er nødvendig. Det er den normaliteten det er viktig at du har med deg når du går inn på en teaterforestilling – og ut igjen når den er slutt. Synes du det var snålt? Flott. Synes du det var uforståelig? Fint. Men du gikk ikke underveis, du grein ikke på nesa og tenkte: «Nei, ærlig talt…». Supert. Det er sånn det skal være. Det ga deg noe likevel, det ga mulighet til ettertenksomhet. At en del av den ettertenksomheten eventuelt er latter der det skulle vært alvor og sørgmodighet der det skulle vært glede, det er også normalt.

Det er mange opplevelsesmuligheter av dette slaget under Vinterlys, og det begynte allerede på åpningsdagen, med «Normaliteten».

Den forestillinga handler nettopp om hva som er normalt og hva som ikke er det – men i helt spesielle settinger. Her vises med blanding av dramatikk og komikk hva som skjer når det normale settes inn i en unormal kontekst, og omvendt.

Vi blir kjent med «den normale familien» med mor, far, sønn og datter, men det de gjør og sier setter hele normalitets-begrepet på store prøver, og det er jo nettopp det som er det fine – og tankevekkende.

Som for eksempel at mor går i tjor hele tida, men hun går på rulleskøyter også. Hun har store pupper og enda større mage og er av grunner som man etter hvert kan tenke seg ganske ustrukturert i sine uttalelser om det meste. Men det er far også. Han har dissemage og spør om å få låne havet, mens han har seg med en fisk som også fungerer som pynt på salongbordet.

Datteren havner i jord og planter til slutt etter først å ha vært på de sfæriske sletter og snakket om jordbrukets organister. Det er etter at hun har prøvd å gjemme seg under ei trampoline som står i «stua». Sønnen er mest opptatt av data- eller fjernsynsskjermer som bare viser «snøvær», etter at han har danset vilt rundt og har sunget karaoke og vært i badekaret sammen med de andre. Muligens for å drukne der – men slik gikk det ikke.

Livet i kjernefamilien er slett ikke enkelt og A4 blir alt annet enn 210 mm bredt og 297 mm høyt. Her er dystre påminnelser om familievold og sosial dysfunksjon, men det er mer av de lattervekkende illustrasjoner på hva som skjer når tilsynelatende normale hendelser og bevegelser blir aldeles overdrevne og feilplasserte. For ikke å snakke om når alt det hverdagslige og tilsynelatende normale vi gjør i hverdagen foretas i helt unormal og uvanlig sammenheng.

Mot slutten serveres publikum te på helt hverdagslig, hyggelig måte mens familiemedlemmene «leser opp» underlige budskap som liksom står på teposenes små lapper. Bakom og under det hele ligger sannheten om at ingenting er bare det du ser, ingenting er så normalt og enkelt og hverdagslig som det man skulle tro.

En god illustrasjon på at underlige, bisarre, og etter vanlige begreper «unormal» scenekunst kan være meget givende opplevelser. Det er mange muligheter for slikt under Vinterlys – hele uka framover.

Jørgen Mathisen